Dag Solhjell om Sommarutstillinga 2026
Åpningstale ved Sommarutstillinga «Naturen i oss» i Seljord kunstforening 1. juli 2026, med noen tillegg og endringer gjort underveis.
Takk for invitasjonen til å holde åpningstale ved Sommarutstillinga i Seljord kunstforening i år. Denne utstillingen er en bauta i norsk kunstliv, og har vært det siden den første ble holdt etter at foreningen ble stiftet i 1968. Jeg har sett mange av dem, særlig de første årene. I denne tiden har utstillingslokalene gått fra å være ganske primitive og midlertidige i skolebygningen ved siden av her, til denne spesialombygde låven. Med sitt mangfold av ulike rom er den meget fleksibel, og kan tilpasse seg de utfordringer ulike utstillinger stiller gjennom året.
I år skjer denne fredelige utstillingen mot en krigersk bakgrunn, ikke minst i Europa og Midt-Østen. Det har den eldste av dagens utstillere, Meta Norheim på 92 år, fått frem i det vakre og tilsynelatende uskyldig blomsterbilde «Fredsliljer» (viste frem gjengivelsen av det i katalogen). De skjønne liljene står frem mot en brennende blodrød bakgrunn, det er kunsten som lever i en truet tid og tilbyr fred.
Grunnen til at jeg ble spurt om å tale ved åpningen, er kanskje at jeg i min bok «Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836» som utkom i fjor har trukket frem Seljord kunstforening som et sterkt eksempel på en suksessformel for etablering og drift av kunstforeninger. Suksessformelen lyder:
1) det eksisterte allerede flere aktive lokale kunst- og kulturorganisasjoner på stedet, 2) det var tilgang til egnede lokaler, 3) det var kvalifiserte ildsjeler i lokalmiljøet som ble stabile i mange år, 4) stedet hadde bosatte kunstnere som ble kunstfaglig engasjert i foreningen, 5) kunstforeningen har knyttet seg til og bygget på lokale tradisjoner og institusjoner, 6) den har drevet en virksomhet ut over billedkunst, som har hatt vid kulturpolitisk støtte både lokalt og nasjonalt, 7) de har kunnet generere betydelig egeninntekter og derfor også offentlig og privat støtte, 8) de har drevet en virksomhet som har funnet et publikum utenfor kommunen, med et årlig arrangement som er blitt et varemerke for foreningen, 9) stedet bli sin tid hyppig besøkt av Riksgalleriet og Rikskonsertene, og 10) en rekke medlemmer har kunnet engasjere seg i dugnadsarbeid på ulike faglig nivåer.
Det hører også med til suksessformelen at den passet som hånd i hanske til den norske kunstpolitikken etter 1965, da Norsk kulturråd ble etablert og de første kulturmeldingene kom tidlig på 1970-tallet. Den første ble ført i pennen av ekspedisjonssjef Johs. Aanderaa. Hans bror Dag er i dag aktivt styremedlem i denne foreningen (peker mot Dag). Denne radikalt nye kulturpolitikken var til særlig gunst for nye kunstforeninger. Det er god grunn til å tro at det rike kulturlivet i Seljord generelt og Seljord kunstforening spesielt var inspirerte til den sterke vekten denne kulturpolitikken la på desentralisering, egenaktivitet og demokrati. Med den ble kunstforeninger ideelle mottakere av offentlig støtte både fra kommune, fylke og stat. Det demonstreres ved at det ble etablert om lag 150 nye kunstforeninger i Norge i de 25 årene frem til 1990. I min bok om deres historie siden 1836 fremhever jeg at kunstforeninger er den eneste type kunstinstitusjon som er stiftet, drevet og styrt av sitt eget publikum.
Det er i dette lokale og demokratiske perspektiv jeg vil se kunstforeningens «varemerke» i dag – Sommarutstillinga, denne gang med tittelen Naturen i oss. Den knytter seg til Telemark både med samarbeidspartnere – og denne gang særlig kunstnerorganisasjonen Billedkunstnere i Telemark (BIT); med «samtidskunst med røtter i Telemark» som det står i katalogen – alle de tretten kunstnerne som er med i utstillingen har tilknytning til Telemark; og med tema – som er «Naturen i oss», og da er det særlig Telemarksnaturen det vises til; og med sponsorer – av åtte som takkes i katalogen har fem Seljord eller Telemark i navnet. Det heter i den kuratoriske teksten at utstillingen gir «Et mangfoldig bilde av samtidskunst med røtter i Telemark». Samtidig viser den ut over Telemark, til noe som gjelder i alle sammenhenger i alle steder, for utstillingen «åpner for ulike refleksjoner om forholdet mellom mennesker, landskap, kropp, minne og omgivelser» - den gjelder altså oss alle, slik god kunst skal gjøre.
For noen år siden ble det laget en kunstutstilling med tittelen «Tun og vassdrag. Telemarks typologier». Prosjektet ble kuratert og dokumentert gjennom en katalog forfattet av kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke. Utstillingen utforsket hvordan det tradisjonelle Telemarksmaleriet fungerte som et uttrykk for et ønske om å bevare en livsform og et samspill mellom natur, kultur og landbruk, men som også tok opp i seg moderniseringen av Telemark gjennom utnyttelse av vannkraften.
Vår livsform i dag, ikke minst i Telemark, har uendelig større geografisk og sosial spredning enn tunet med sitt stabbur, og den fossedrevne kvernen som malte det selvproduserte kornet til det melet som siden ble lagret på stabburet og ble til egenprodusert brød. Også kunsten har fått langt større spennvidde, noe som kommer tydelig til syne i denne utstillingen med kontemporær Telemarkskunst. Den viser seg her gjennom et mangfold av kunstneriske teknikker, både tradisjonelle som maleri og skulptur og tekstil og foto, eksperimenter med slike tradisjonelle, og med kontemporære medier som video og installasjon. Samtidig ser vi både tradisjonell og fri kunstnerisk bruk av halm i utstillingen «Mellom himmel og halm», som knytter seg til gammel regional tradisjonskunst.
Et naturlig spørsmål å stille er om vi i utstillingen «Naturen i oss» ser noen nye «Telemarks typologier» stige frem, noen nye og gjenkjennbare motiver og temaer. Er det noe mer enn det noe innadvendte tema «Naturen i oss» som binder utstillingen med sine mange verk sammen? Her ligger det en interessant utfordring for publikum: Hvordan vil du tolke de utstilte verk i den sammenhengen temaet leder oss mot?
De tretten kunstnerne i denne utstillingen avbilder ikke Telemarksnaturen med sitt kulturlandskap, som vi for eksempel ser på Nutheim, der de tradisjonelle typologiene dominerer helt. De søker i stedet etter tema og motiv i sin egen og vår indre natur. De søker altså å synliggjøre det usynlige, altså litt som i eventyrene, men fortsatt ut fra sine røtter i Telemark, og de gjør det gjennom et kunstnerisk mangfold i vår egen samtid. Men ved flere av verkene kan vi se et politisk engasjement på vegne av naturen – så helt innadvendt er utstillingen altså ikke, som i deg nevnte maleriet av Meta Norheim.
Nå er det ikke slik at denne utstillingens jury, som er Billedkunstnerne i Telemarks jury, og som også er dens kurator, har valgt ut kunstverk med det forhåndsvalgte tema «Naturen i oss». Nei, de har først invitert alle de rundt hundre medlemmene av fagorganisasjonen Bildene Kunstnere i Telemark til å melde sin interesse for å delta i Sommerutstillinga, helt uten noen tematisk veiledning. Blant de rundt 30 interesserte som meldte inn kunstverk til juryering, har de valgt ut tretten kunstnere, ti kvinner og tre menn, til å delta i utstillingen. Temaet «Naturen i oss» ble valgt på grunnlag av de kunstverk de 30 kunstnerne ønsket å presentere. Temaet ble altså til under juryeringen av arbeider innsendt på helt fritt grunnlag, har jurylederen Ørjan Amundsen fortalt meg.
Slik illustrerer de et poeng som også gjelder oss publikum, ikke minst på denne utstillingen, at det er vi som må tolke kunstverkene inn i vår egen forståelse av dem, ut fra våre egne forutsetninger og tanker. Som det står i katalogen: «Utstillingen åpner for ulike refleksjoner om forholdet mellom mennesker, landskap, kropp, minne og omgivelser».Eller som en av kunstnerne i utstillingen, Anne Stabell, skriver i den fine katalogen: «Mitt ønske er at publikums assosisjoner skal vandre fritt».
Vi som er publikum inviteres til å være medskapende, på samme måte som juryen har tolket ut et tema av et mangfold av verk som ikke er laget spesielt for å illustrere eller kommentere det. Slik har også vi som er publikum en slags definisjonsmakt over kunsten. Vår makt går så langt som vi selv vil. Min egen erfaring er at vi som publikum kommer lengst når vi snakker sammen foran kunstverkene, slik sikkert også juryen har gjort da de fant frem til utstillingens røde tråd, dens tema.
Med sin åpenhet er derfor verkene på denne utstillingen særlig godt egnet til å samtales om, om temaer som er viktige for oss, både i det små og i det store, til å utveksle følelser for og forståelser av det enkelte verk. Det er en rikdom å ta med seg, som publikum. Med sine mange og varierte rom, i en låve i et tradisjonelt Telemarkstun, er lokalene særlig godt egnet til både å romme en utstilling med temaet «Naturen i oss», men også til å stimulere det samtalende publikum når vi beveger oss fra rom til rom.
Jeg gratulerer Seljord kunstforening, Billedkunstnere i Telemark og dens jury, og de deltakende kunstnere med en vakker, sterk og tankevekkende utstilling. Takk for meg.
